hits

Døren min vil alltid være åpen

Og da ikke først og fremst fordi jeg ønsker dette for meg selv, som far eller egen person. Men fordi jeg vet så alt for godt hvordan det føles å ikke ha det på denne måten, hvor sårt jeg egentlig mange ganger hadde trengte dette hjemmet (denne trygge basen) selv gjennom ungdomsårene og over i voksenlivet.

Jeg vet hvordan det en gang (fra 13 års alderen) føltes å kjenne seg som "leieboer" i eget barndomshjem, hvor vondt det gjorde at alle spor av at jeg i det hele tatt noen gang hadde bod hjemme ble slettet nesten før jeg rakk å sette nøkkelen i min egen utgangsdør som 18 åring. Hvordan det føles å ikke kjenne seg velkommen ("i veien, kun som et forstyrrende element"), som en "fremmed" de få gangen jeg likevel tok mot til meg og besøkt mine foreldre etter at jeg flyttet hjemmefra, hvordan det som regel kun vekket gamle "spøkelser" og minnet meg på hvor alene jeg faktisk sto der i min ensomhet og sorg.

Fordi jeg unner ingen, selv om jeg føler det har bidratt mye til lære meg mitt indre, andre og verden veldig godt å kjenne. Og det kan se ut som det etter år med bearbeiding kan komme andre til nytte med tanke på utdanningen jeg tar, å måtte gå gjennom det jeg har vært gjennom (spesielt ikke mine barn).

Så når jeg sier til dere at "#DørenMinErAlltidÅpen" mine barn (da mener jeg også de jeg gjennom noen år har vært så heldig å få være "bonuspappa" til, som jeg for evig og alltid vil bære med meg i mitt indre), så kommer det fra dypet av mitt hjerte og min sjel, fra et ønske om at dere skal ha det jeg selv ikke har hatt og av ubetinget kjærlighet til dere mine engler.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Frode Andersen

Frode Andersen

36, Fredrikstad

Jeg heter Frode Andersen og er 36 år. Jeg har tre barn, en gutt på 13, en jenter på 11 og en 2 1/2 år og stortrives i farsrollen. Etter mange tidligere mislykkede forsøk på å fullføre videregående skole, har jeg i voksen alder endelig klart å oppnå studiekompetanse. Og har studert musikk ved Høyskolen i Østfold 2016 / 17 (dessverre måtte jeg på grunn av en vanskelig privatsituasjon "kaste inn kortene" i begynnelsen av vårsemesteret), men har vært så heldig å komme inn på bachelorgrad studie i barnevern denne høsten og håper at jeg kan få fullført musikkstudiet ved en senere anledning. Ønsket er å kunne jobbe med blant vanskeligstilte barn, ungdom (ungevoksne) og familier etterhvert. Jeg har selv en ikke helt uproblematisk oppvekst (fortid) bak meg, noe som har ført til at jeg oppigjennom har slitt (sliter) en del psykisk. Men etter å ha jobbet mye med meg selv og min fortid de senere årene, har jeg komme såpass langt at jeg trives i dag omsider ganske bra i mitt egent "skinn"! Det vil ikke si at jeg ikke fortsatt har en del utfordringer, for det har jeg, forskjellen er bare at jeg i dag (som regel) mestrer livet og disse utfordringene bedre enn tidligere. Utover dette er jeg gitarist (spiller også litt piano og trommer) og er nok litt over gjennomsnittet musikkinteressert, jeg er også en mann med mye på hjerte som er glad i å skrive. Drømmen er å få muligheten gi ut bok og prøve meg som foredragsholder etterhvert, men sistnevnte forutsetter at jeg får "temmet" sceneskrekken min litt! ;-)

Kategorier

Arkiv