Døren min vil alltid være åpen

Og da ikke først og fremst fordi jeg ønsker dette for meg selv, som far eller egen person. Men fordi jeg vet så alt for godt hvordan det føles å ikke ha det på denne måten, hvor sårt jeg egentlig mange ganger hadde trengte dette hjemmet (denne trygge basen) selv gjennom ungdomsårene og over i voksenlivet.

Jeg vet hvordan det en gang (fra 13 års alderen) føltes å kjenne seg som "leieboer" i eget barndomshjem, hvor vondt det gjorde at alle spor av at jeg i det hele tatt noen gang hadde bod hjemme ble slettet nesten før jeg rakk å sette nøkkelen i min egen utgangsdør som 18 åring. Hvordan det føles å ikke kjenne seg velkommen ("i veien, kun som et forstyrrende element"), som en "fremmed" de få gangen jeg likevel tok mot til meg og besøkt mine foreldre etter at jeg flyttet hjemmefra, hvordan det som regel kun vekket gamle "spøkelser" og minnet meg på hvor alene jeg faktisk sto der i min ensomhet og sorg.

Fordi jeg unner ingen, selv om jeg føler det har bidratt mye til lære meg mitt indre, andre og verden veldig godt å kjenne. Og det kan se ut som det etter år med bearbeiding kan komme andre til nytte med tanke på utdanningen jeg tar, å måtte gå gjennom det jeg har vært gjennom (spesielt ikke mine barn).

Så når jeg sier til dere at "#DørenMinErAlltidÅpen" mine barn (da mener jeg også de jeg gjennom noen år har vært så heldig å få være "bonuspappa" til, som jeg for evig og alltid vil bære med meg i mitt indre), så kommer det fra dypet av mitt hjerte og min sjel, fra et ønske om at dere skal ha det jeg selv ikke har hatt og av ubetinget kjærlighet til dere mine engler.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar