Kapasitet til å se barnet

Jeg vet at forhold og brudd kan være vanskelig og at "tapt" kjærlighet kan gjøre veldig vondt, at det kan være veldig vanskelig å ikke lengre skulle være et team og en enhet "under samme tak".

Når det er sagt kan vi likevel (dette til tross) klare å samarbeide, støtte og hjelpe hverandre som mor og far for barnet! For om vi voksne syns det er tøft at "alt faller sammen", tenk da hva barna føler? Vi voksne mister en kjæreste (en venn og elsker), barna føler kanskje ofte de mister både et hjem ("sitt livet") og ikke sjelden både en eller begge av foreldrene sine i deres "oppheng" i å "ta" ("straffe"), motarbeide (bevise noe) og snakke dritt om den andre.

Denne viten burde være mer enn nok (mener i hvert fall jeg) til at vi skulle greie å "løfte" oss selv nok ut av "offerrollen" og vår egen smerte ("elendighet") til at vi klarer å se, støtte og være der for barnet. Til at vi skal få til å gjør det som er best for dem, til at vi ikke overlater barna til seg selv i en opplevelse som mest sansynlig er vanskilgere enn den vi selv står i.

Om ikke, ja da burde kanskje noen varsellamper gå?

#DetErPåDetTungeDageneBarnaLærerSineForeldreÅKjenn

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar