hits

Kapasitet til å se barnet

Jeg vet at forhold og brudd kan være vanskelig og at "tapt" kjærlighet kan gjøre veldig vondt, at det kan være veldig vanskelig å ikke lengre skulle være et team og en enhet "under samme tak".

Når det er sagt kan vi likevel (dette til tross) klare å samarbeide, støtte og hjelpe hverandre som mor og far for barnet! For om vi voksne syns det er tøft at "alt faller sammen", tenk da hva barna føler? Vi voksne mister en kjæreste (en venn og elsker), barna føler kanskje ofte de mister både et hjem ("sitt livet") og ikke sjelden både en eller begge av foreldrene sine i deres "oppheng" i å "ta" ("straffe"), motarbeide (bevise noe) og snakke dritt om den andre.

Denne viten burde være mer enn nok (mener i hvert fall jeg) til at vi skulle greie å "løfte" oss selv nok ut av "offerrollen" og vår egen smerte ("elendighet") til at vi klarer å se, støtte og være der for barnet. Til at vi skal få til å gjør det som er best for dem, til at vi ikke overlater barna til seg selv i en opplevelse som mest sansynlig er vanskilgere enn den vi selv står i.

Om ikke, ja da burde kanskje noen varsellamper gå?

#DetErPåDetTungeDageneBarnaLærerSineForeldreBestÅKjenn

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Frode Andersen

Frode Andersen

36, Fredrikstad

Jeg heter Frode Andersen og er 36 år. Jeg har tre barn, en gutt på 13, en jenter på 11 og en 2 1/2 år og stortrives i farsrollen. Etter mange tidligere mislykkede forsøk på å fullføre videregående skole, har jeg i voksen alder endelig klart å oppnå studiekompetanse. Og har studert musikk ved Høyskolen i Østfold 2016 / 17 (dessverre måtte jeg på grunn av en vanskelig privatsituasjon "kaste inn kortene" i begynnelsen av vårsemesteret), men har vært så heldig å komme inn på bachelorgrad studie i barnevern denne høsten og håper at jeg kan få fullført musikkstudiet ved en senere anledning. Ønsket er å kunne jobbe med blant vanskeligstilte barn, ungdom (ungevoksne) og familier etterhvert. Jeg har selv en ikke helt uproblematisk oppvekst (fortid) bak meg, noe som har ført til at jeg oppigjennom har slitt (sliter) en del psykisk. Men etter å ha jobbet mye med meg selv og min fortid de senere årene, har jeg komme såpass langt at jeg trives i dag omsider ganske bra i mitt egent "skinn"! Det vil ikke si at jeg ikke fortsatt har en del utfordringer, for det har jeg, forskjellen er bare at jeg i dag (som regel) mestrer livet og disse utfordringene bedre enn tidligere. Utover dette er jeg gitarist (spiller også litt piano og trommer) og er nok litt over gjennomsnittet musikkinteressert, jeg er også en mann med mye på hjerte som er glad i å skrive. Drømmen er å få muligheten gi ut bok og prøve meg som foredragsholder etterhvert, men sistnevnte forutsetter at jeg får "temmet" sceneskrekken min litt! ;-)

Kategorier

Arkiv