Det som imponerer

Det er ikke å være "supper pappa eller mamma", ha akademisk utdanning, bli og være filmstjerne, modell eller megler født og oppvokst i LA, det er ikke å arve millioner eller et store konsern, ha overflod av maltrealistiske dyre ting, ha den "perfekt" trente kroppen, sette verdensrekorder på 100 m sprint eller det å vinner tour de france fjerde år på rad med et vanvittig hjelpeapparat i ryggen i som imponerer meg på lang nær mest.

Mye av dette er store prestasjoner uten tvil, men det som virkelig imponere meg er de som våger å våre åpne. De som har mot nok til å stå for og være seg selv på tross av at dette kan sette de i fare for å stå mye alene, bli missforstått og kritisert, bli sett på som unormale, rare ja til og med syke på grunn av det. De som våger å gå inn i seg selv å titte, føle og virkelig kjenne på det de finner, de som velger å ikke lenger leve i fornektelse selv om grunnene til å skulle gjøre det kan virke å være veldig opplagte, forståelige og reelle.

De som klare å stå opp av sengen og møte livet dag etter dag uten at det tilsynelatende kan se ut til å være noen hensikt eller mening med det, som ikke gir opp men velger å fortsetter på tvers av alle de mildt sagt krevende og mange ganger nesten ufordøyelige tingene livet kan by på. De som velger og klarer å fortsette livet med takknemlighet, glede og pågangsmot etter å ha mistet så og si alt og det kanskje ikke bare en gang men opptil flere ganger, de som må velge å ta den vanvittige jobben det er å lære seg å leve nesten helt på nytt igjen får i det helle tatt kunne fortsette livet.

Det er menneskene og prestasjonene som imponerer og inspirere og motivere meg!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar