hits

You know, if you do not

What this is, #OnlyYouKnow

Gi opp er ikke et alternativ

Inni meg "bor" det et sta, rettferdig, modig og fryktløst barn, og denne gutten har aldri og

Og hva er det jeg ønsker meg, jo mer #åpenhet, #ærlighet, #toleranse, #mot, #aksept, #empati, og #nestekjærlighet i verden.

Men like you

Ja jeg gjorde det, dere gjorde det, vi gjorde det. Det er flere av oss, flere som gjorde, gjør og vil fortsette å gjøre det andelenes. 
 
 
Ekte krigere som ikke lengre ser en fødsel som kun noe som er hennes, men noe som er våres. Som ikke er fedre kun fordi lov pålegger oss det men fordi vi ønsker å være det selv, fordi du vet at barnet er like mye ditt som hennes.
 

I WILL BE BORN A GIRL

Som far til tre nydelige barn, en herlig gutt og to vakre jenter. Kjenner jeg at jeg blir litt stresset og får vondt i magen av å se dette her, for jeg har ei datter som er på full fart inn i denne fasen og ei som en dag også vil komme ditt.
 
 
Jeg håper og tror jeg er et godt forbilde for min sønn når det kommer til å behandle jenter med forståelse, kjærlighet og respekt. Men jeg råder ikke over hva andre fedre lærer sine sønner, hva de viderefører til andre gutter (min sønn) igjen.
 
Hva de kanskje kan komme til å gjøre mot mine prinsesser en dag, og det skremmer meg. Derfor ber jeg dere kjære fedre, gå foran, vær et godt eksempel (forbilde), behandll og snakk om og til jentene / kvinnen i deres liv på en verdig måte.
 
#DoNotLetTheFactThatWeWereBornGirlsBeOurGreatestDanger

I'm crazy and I love it

I går kveld prøvde jeg meg på litt Sam Smith, kanskje vel ambisiøst (galskap) men veldig artig og uten tvil god trening for stemmebåndene, he he

That's right, it's me

Døren min vil alltid være åpen

Og da ikke først og fremst fordi jeg ønsker dette for meg selv, som far eller egen person. Men fordi jeg vet så alt for godt hvordan det føles å ikke ha det på denne måten, hvor sårt jeg egentlig mange ganger hadde trengte dette hjemmet (denne trygge basen) selv gjennom ungdomsårene og over i voksenlivet.

Jeg vet hvordan det en gang (fra 13 års alderen) føltes å kjenne seg som "leieboer" i eget barndomshjem, hvor vondt det gjorde at alle spor av at jeg i det hele tatt noen gang hadde bod hjemme ble slettet nesten før jeg rakk å sette nøkkelen i min egen utgangsdør som 18 åring. Hvordan det føles å ikke kjenne seg velkommen ("i veien, kun som et forstyrrende element"), som en "fremmed" de få gangen jeg likevel tok mot til meg og besøkt mine foreldre etter at jeg flyttet hjemmefra, hvordan det som regel kun vekket gamle "spøkelser" og minnet meg på hvor alene jeg faktisk sto der i min ensomhet og sorg.

Fordi jeg unner ingen, selv om jeg føler det har bidratt mye til lære meg mitt indre, andre og verden veldig godt å kjenne. Og det kan se ut som det etter år med bearbeiding kan komme andre til nytte med tanke på utdanningen jeg tar, å måtte gå gjennom det jeg har vært gjennom (spesielt ikke mine barn).

Så når jeg sier til dere at "#DørenMinErAlltidÅpen" mine barn (da mener jeg også de jeg gjennom noen år har vært så heldig å få være "bonuspappa" til, som jeg for evig og alltid vil bære med meg i mitt indre), så kommer det fra dypet av mitt hjerte og min sjel, fra et ønske om at dere skal ha det jeg selv ikke har hatt og av ubetinget kjærlighet til dere mine engler.

 

Too powerful

Denne kom etter en annen video jeg så på, så utrolig sterkt og vakkert. Ikke ofte jeg blir satt ut, men det ble jeg nå.
 
 
Men etter å ha sett dette, tror jeg at jeg bedre forstår hvorfor menn gjennom all tid har forsøkt å holde dere nede og tilbake.
 
De har vært og er redde for å havne i skyggen av all den kjærlighet, kreativiteten og kraft som de ser og vet bor i dere.
 
For små og svake til å la dere få slippe til, for utrygge til å la dere få utfolde dere i frykt for å bli usynlige selv.
 
For stolte til å innrømme deres sanne verdi i angst for at dere skal syne hans luftslott og han miste sin egen.
 
For viktige til å ta ordne i sin munn å si, det er dere som har gitt og gir oss muligheten til å levet, et liv.
 

Kapasitet til å se barnet

Jeg vet at forhold og brudd kan være vanskelig og at "tapt" kjærlighet kan gjøre veldig vondt, at det kan være veldig vanskelig å ikke lengre skulle være et team og en enhet "under samme tak".

Når det er sagt kan vi likevel (dette til tross) klare å samarbeide, støtte og hjelpe hverandre som mor og far for barnet! For om vi voksne syns det er tøft at "alt faller sammen", tenk da hva barna føler? Vi voksne mister en kjæreste (en venn og elsker), barna føler kanskje ofte de mister både et hjem ("sitt livet") og ikke sjelden både en eller begge av foreldrene sine i deres "oppheng" i å "ta" ("straffe"), motarbeide (bevise noe) og snakke dritt om den andre.

Denne viten burde være mer enn nok (mener i hvert fall jeg) til at vi skulle greie å "løfte" oss selv nok ut av "offerrollen" og vår egen smerte ("elendighet") til at vi klarer å se, støtte og være der for barnet. Til at vi skal få til å gjør det som er best for dem, til at vi ikke overlater barna til seg selv i en opplevelse som mest sansynlig er vanskilgere enn den vi selv står i.

Om ikke, ja da burde kanskje noen varsellamper gå?

#DetErPåDetTungeDageneBarnaLærerSineForeldreBestÅKjenn

Lived life from two sides

For et utrolig menneske dette er, denne bør alle virkelig ta seg tid til å se (kanskje spesielt nyttig å se om du er mann)!

 
Ps: Unnskyld jenter for vår uvitenhet og arroganse, for all dumhet, for alt det vi ikke vet at vi ikke vet! 
 

Åpnet for kommentarer igjen

Jeg valgte av personlige grunne å stenge for kommentarer en stund, men nå har jeg åpnet for det igjen.

"#Åpent" ;-)

To know others on ourselves

There is a saying that says, "through ourselves we know others". But do we really do that?

I mean that the answer to this is both no and yes. NO, I can not, for example, know exactly what others think, experience and feel etc. But YES, we can much more recognize self-deception, denial, disclaimers and lies in others because we ourselves dared to see and meet ourselves in the same things

And this can make us "scary" for some people, because not everyone is ready to see what we see in them. A bit sad indeed, "because usually we can not see ourselves clearly until we have seen ourselves through the eyes of others". How do you think we came to get to know ourselves so well? 

#ItIsOnlyWhenWeSeeOurselvesClearlyWeCanSeeOthers

Synder i sommersol

WORDS

Noen fin og kloke ord fra min herlige datter, #Words 

No longer enough

That´s home

"FISK PÅ LAND"

OBS! ADVARSEL, dette innlegget er ikke egnet for mennesker som er trofaste tilhengere av janteloven og som er "allergiske" mot "selvskryt"!

Jeg tror jeg snakker for de fleste når jeg sier (uansett hvor sikre og trygge vi føler oss i "gjerningsøyeblikket"), kan selv den beste av oss ha følt tvil når det kommer til enkelte av de valgene vi tar og har tatt her i livet, jeg er ikke noe unntak. De av dere som har tatt noen vanskelige valg oppigjennom årenes løp (som jeg vet at er en del av dere der ute) vet at det ofte ikke er å ta valget i seg selv som utgjør den største utfordringen, men det å stå støtt ved og klare å bære dem når valgenes fylle tyngden (alvor) med tiden virkelig begynner å gjør seg til kjenne. For da kan selv det tryggeste og sterkeste menneske (samme hvor godt gjennomtenkt det er), føle glimt av tvil, usikkerhet, frustrasjon og ambivalens.

Jeg hadde for eksempel gått MANGE runder (når kom det blant annet til egen bagasje, svakheter og "mangler") med meg selv (både på egenhånd og sammen andre) og var ganske sikker på at jeg valgte rett når jeg valgte å studere barnevern, på sannsynligheten for at jeg ville kunne klare meg gjennom utdanningen jeg når går på og bli en dyktig barnevernspedagog. Da tenker jeg både på den akademiske og faglige siden, og ikke minst på om jeg vil klare å stå i dette tøffe yrket etterpå. Så må jeg innrømme at jeg har hatt mine dager hvor jeg (korte øyeblikk) lurer på hva faen det er jeg driver med, hvor jeg føler jeg meg sliten (hvor "alt" bare blir litt mye), "dum", svak og malplassert , som en "fisk som forøker å klatre i et tre" for å bruke en av Einstein metaforer.

Men ting har som regel (og heldigvis for det for enn vel si, he he...) en finurlig evne til løse seg om man bare klarer å gi det litt tid, og det gjør det også her i min historie. For nå som jeg bare er snaut en måned ifra å ha fullføre dette første studieåret, et skoleår hvor jeg har våget å virkelig være og by på meg seg (hvor jeg har vist mye mer av hvem og hva Frode er og min historie, mine tanker, refleksjoner, følelser, verdier, sårbarhet og holdninger, da svake som sterke sider). Fikk jeg, og da av et menneske som har flere tiår bak med seg med erfaring fra både å ha vært student selv student, fra egen profesjons karriere og ikke minst som ansvarlig for å utdanne nye barnevernspedagoger denne tilbakemeldingen:

"BARNEVERNFELTE TRENGER SÅNNE SOM DEG"

Sånt forebygger tvilen og styrker troen på enn selv og egne valg, det gjør at man føler seg litt stolt! 

#ValgenesKvalOgKostnad

Growth

"The one"

 
Jeg er veldig enig i det mest Jay nevner i sine 10 punkter her, dette er noe jeg har tenkt en stund selv (så langt så vel). Jeg vet altså hva jeg ser etter i "the one" og hvordan jeg kanskje kan finne denne personen. Men når sant skal sies så tror jeg at jeg foreløpig kun har møtt (fått gleden av å bli kjent med) en jente iløpet av mitt liv, som jeg kan tenke meg at jeg kanskje kunne ha nærmet meg å få et slikt forhold med. "But I've met countless superficial and immature girls, with a bunch of (and may I say creative) ideas wants about what love is or should be". Så hvor føler jeg blir være, men kanskje det bare er jeg som har sett på "feil sted" (hva vet jeg).
 

Kiss

Øvd litt

Ingen fare for at jeg skal forveksles med Frank Sinatra sånn med det første, men med tanken på at jeg kun har sunget og spilt piano i litt over et år skal det nok likevel bli sang (musikk) av dette med tiden også, he he...

Har du en drøm? Da må du #WalkTheWalkAndNotJustTalkTheTalk

Life is tough

Special person

Good advice, at least meant good. Because many people are not even able to recognize that they have a spessile person in their lives, even less they have the abilities to recognize happiness and appreciate it.

That is, not until it's usually are #AllTooLate.

Just so you can sing along with me

This is one i want to dedicated to you my beautiful daughters!❤️


#MyLittlAngels

Pedagogikk

Det kan ligge mye #pedagogikk i det å ikke være #pedagogisk! ;-) 

Generally speaking

MadWorld

Proud of the man I've become

I ain´t i lacking all good, but yes everything is different here without you, and I miss you all a lot. And Although I'm doing well, I have days where I feel lonely and the world feels quite empty without you here my dear grandparents.
 
 
Having said that, there is some comfort in thinking that you are free and that the angels take good care of you. That you are proud of me and the man I've become, that you (even if you're not physically here anymore) still support and are with me to the day we meet again.
 
That you are #DancingInTheSky until that day is here! <3 

If not himself, what has he got?

Acceptance

Les mer i arkivet » Mai 2018 » April 2018 » Mars 2018
Frode Andersen

Frode Andersen

36, Fredrikstad

Jeg heter Frode Andersen og er 36 år. Jeg har tre barn, en gutt på 13, en jenter på 11 og en 2 1/2 år og stortrives i farsrollen. Etter mange tidligere mislykkede forsøk på å fullføre videregående skole, har jeg i voksen alder endelig klart å oppnå studiekompetanse. Og har studert musikk ved Høyskolen i Østfold 2016 / 17 (dessverre måtte jeg på grunn av en vanskelig privatsituasjon "kaste inn kortene" i begynnelsen av vårsemesteret), men har vært så heldig å komme inn på bachelorgrad studie i barnevern denne høsten og håper at jeg kan få fullført musikkstudiet ved en senere anledning. Ønsket er å kunne jobbe med blant vanskeligstilte barn, ungdom (ungevoksne) og familier etterhvert. Jeg har selv en ikke helt uproblematisk oppvekst (fortid) bak meg, noe som har ført til at jeg oppigjennom har slitt (sliter) en del psykisk. Men etter å ha jobbet mye med meg selv og min fortid de senere årene, har jeg komme såpass langt at jeg trives i dag omsider ganske bra i mitt egent "skinn"! Det vil ikke si at jeg ikke fortsatt har en del utfordringer, for det har jeg, forskjellen er bare at jeg i dag (som regel) mestrer livet og disse utfordringene bedre enn tidligere. Utover dette er jeg gitarist (spiller også litt piano og trommer) og er nok litt over gjennomsnittet musikkinteressert, jeg er også en mann med mye på hjerte som er glad i å skrive. Drømmen er å få muligheten gi ut bok og prøve meg som foredragsholder etterhvert, men sistnevnte forutsetter at jeg får "temmet" sceneskrekken min litt! ;-)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker